En reise gjennom fire årstider er unnagjort. Sommer og sol, pøsregn, tåke tykk som fløte og vind som rev bena fra bakken. Alt i løpet av to timer. Volda leverer!

Der jeg stod, 800 meter over havet, og det var meg og naturen. Meg mot naturen!Vinden pisket i fjeset, og jeg kunne se tunge skyer bygge seg opp rundt fjellsiden. På den ene siden kunne jeg falle rett ned til Volda, og på den andre stupe hele veien til Ørsta. Lårene verket og magen skrek. Det var i ferd med å bli seriøst.

Det var flere timer siden jeg hadde spist, og hvert fall en halvtime siden jeg hadde inntatt væske. For å kunne overleve var jeg nødt til å leve av hva jeg fant i nærheten. Desperat på jakt etter næring. Jeg satte meg på huk, og røsket løs litt mose fra bakken. Kjente våt gjørme renne nedover hånden. Ville vannet i mosen bli filtrert, eller var dette tilsvarende å drikke fra en sølepytt? Hvor mye næring kunne jeg høste i fra en munnfull mose? 2,5 time i bratt terreng, i stigningen mot himmelen hadde satt sine spor. Jeg visste at kaloriene brukt, måtte erstattes, og det litt brennkvikt.

Jeg slo raskt fra meg tanken, og fisket opp en Fjordland Bygggrynsgrøt, en nøttebar og en halvliter Imsdal fra sekken. Det smakte sinnsykt godt skal jeg si deg! Så slapp jeg heldigvis å spise mose for næring denne gangen.

Melshornet er en topp mellom Ørsta og Volda, som klassifiseres som et “svært lett” turmål i turbøkene. Det står videre at “Her vil du møte gamle og unge på en lett formiddagstur”. Hva faen de prata om i den boka skjønner ikke jeg, for jeg var done! Så sliten som jeg ikke har vært på svært lenge…! Svært lett, my ass!

Men turen symboliserte og oppsummerte på mange måter mine første timer i Volda! Det har vært slitsomt, mye reising, og mye følelser. Flyturen inn var den mest turbulente jeg noensinne har hatt. Helt sinnsykt. Det var i det hele tatt flaks vi klarte å lande i den ville vinden som kastet flyet sidelengs i det vi stupte nedover fjellsiden og inn mot Hovden flyplass. Eller flystripe. Men som alle vet, tar man ikke turen for oppturen, men for toppen. Og minnene. Og nedturen. Og følelsen av å ha mestret. Litt sånn er det. Jeg er her – jeg er kommet til toppen. Nå skal opplevelsen nytes og bære meg frem videre de neste årene.

De første toppene er sjekket av. Villmarkens sønn er kanskje litt tidlig å melde. Jeg får bryne meg på de toppene som er klasifisert som “Lett”, før jeg skryter på meg det. Kanskje til og med “Middels”. En gang i fremtiden. Ikke enda. Det er jeg ikke i form til. Tydeligvis. Men det er i motbakke det går oppover. Det kan bare bli bedre!

Villmarkens bekjent – Det kan jeg stå inne for 🙂

 

Legg igjen en kommentar :)