Okei, nå er det faktisk nok, Rema. Nå må vi ta en alvorsprat.

Du sier du fokuserer på bestevenner, og skal drive sjappe videre med den verdien til grunns. På sosiale medier ønsker dere å bli bestevenn med meg også? Dere har en filosofi, I get that, men ikke fornærm meg med slikt prat. Jeg kjøper ikke konseptet, i det hele tatt. Dere er ikke min bestevenn, og jeg er ikke deres. Dere er bare nærmest der jeg bor. Kiwi og Meny er bare noen hundre meter lenger unna. Heldigvis. 

La meg først dra gjennom noen eksempler før jeg kommer til sakens kjerne. 

I min søken på drømmelivet, der jeg ønsker å jobbe med egen bedrift, reise jorden rundt og møte spennende mennesker, er jeg helt avhengig av noen helt spesielle ting. Mer enn noe annet er det å ha valg. Valg til å velge flyselskapet som gjør det lettest for meg å reise. Ikke nødvendigvis billigst. Det kommer an på mitt behov. Frihet til å kunne velge mellom arbeidsgivere jeg kan ta oppdrag for. Kanskje én, kanskje ti. Det vil tiden vise. Det er viktig at det er det som fungerer mest mulig sømløst. Muligheten til å kunne ta valg, på kort varsel, slik at ting fungerer best mulig, oftest mulig. Jeg er liten, du er stor. Jeg, og tusen med meg, er avhengig av å kunne ta valg, basert på behov, når det dukker opp. 

I dagens samfunn finnes det tilbydere innenfor nesten alt. Dette betyr at konkurransen er stor, men markedet større. Det betyr at jeg som forbruker kan bestemme om jeg vil ha kvalitet eller pris i fokus når jeg bestemmer meg. Über lider i retten om dagen, og sjåfører mister lappen. Taxinæringen tviholder på sine regler og prinsipper. Det vil ikke vare lenge. Über er kommet for å bli. Det samme gjelder Air BnB, Netflix og Spotify. Dette er alle tjenester som har hatt en trang fødsel. De store konglomeratene har stått i veien så langt det har latt seg gjøre. For de blør penger når de blir utkonkurrert. 

Når forbrukere derimot setter seg til veggs, og trumfer gjennom disse geniale produktene, har næringen lite annet å gjøre enn å finne nye veier å profitere på. 

“Only when a man encounters a real crisis, will he ever have a real creative thought in his head” 
– Bob Proctor

Veien fremover er å tenke nytt, tenke større, tenke mer. Det er de som treffer sine kunders behov, som vinner krigen til slutt. Alle kjemper om å tjene mer på bunnlinja. “Èn million til”. Noen produsenter ser jeg har fjernet 2 gram av innholdet sitt i en pose, uten å justere prisen. Fra 200 gram til 198 gram. Ingen merker noe. Bortsett fra bunnlinja. Den evige kampen om å skvise ut “litt til” av alt, er nødt til å slutte. Klarer ikke produktet seg selv, på ærlig vis, er det kanskje like greit å slå siste spikern i kista. Da må man finne andre veier. 

Og tro meg. Den veien er ikke å ta produkter vekk fra forbrukeren. Og hvert fall ikke late som dette er det beste som har skjedd i verdenshistorien, med en lansering som i skala tilsier at dere har funnet kuren på kreft, eller løst klimakrisen. Vi snakker en app her.

Bestevenn, my ass

Selv om nettet ikke tilbyr mye forklaring på hva en bestevenn er, tror jeg de aller fleste er enige om at slikt forhold ikke oppstår mellom en kunde, og dens dagligvarebutikk. Sorry, Rema. Men nå er det bra. Behold utvalget, og stopp denne parodien.

Det er langt fra “Doffen har daua” til dagens æpp. 

For flere sterke meninger; Les innlegget om Skole vs YouTube HER.

Legg igjen en kommentar :)