Dagen startet på best tenkelig vis. Solen gløttet inn vinduet, og pirret mine trøtte iriser. Alt var som det burde, i mitt lille univers.

Som vanlig kokte jeg meg litt espresso, varmet litt melk, og skummet den halvveis til krem. Ingenting starter dagen bedre enn en stor hjemmelaget kaffe latte, på termokopp. Hadde jeg hatt den minste anelse om hva som skulle skje bare noen timer frem i tid, ville jeg aldri gitt meg i kast med hverdagen.

Det må ha vært i 16-tiden jeg munter og blid førte dagens timelister inn på interwebsen og satte kursen hjemover. En tilsynelatende helt vanlig dag var over, og planen var å returnere hjem for å pumpe hodet fult av meningsløst søppel-tv, som jeg pleier å gjøre, en tilsynelatende helt vanlig dag.

Jeg plystret til Bob Sinclair glade toner i sangen “Love generation”. Rundt meg lekte barn og fuglene sang om kapp i trekronene. Solen som var i ferd med å klatre sakte ned i horisonten hadde gjemt seg bak noen lekne skyer. En buss passerte, og buss-sjåføren og jeg air-high fivet hverandre mens vi lo. Smilene gikk fra øre til øre.

“This is just love
This is just love
Yeah”

Bena kjentes lette og bar meg av gårde i varme gode sko. Jeg tenkte på hvor lykkelig jeg er som får nyte hver dag i dette livet, og alt jeg har i vente. Alle mulighetene som ligger der fremme, og alt det artige jeg har fått være med på. Tankene gikk innom de som ikke har det så bra, og hvordan jeg skulle ønske at alle bare kunne være venner. En solstråle fant frem mellom kritthvite silkeskyer og kjærtegnet meg forsiktig for den igjen forsvant.

“Feel the love generation
Yeah, yeah, yeah
Feel the love generation
C’mon c’mon c’mon c’mon yeah”

Livet er en drøm tenkte jeg, og fytti rakkern som je…. ÆÆÆÆ!!! SMERTE!!!!!!!!!! Hva FAAAEN er det som skjer???!!! Det hogg til under foten som om jeg hadde tråkket på en granat! Samtlige nerven i kroppen reagerte, og alle muskler jeg har kontraherte på brøkdelen av et sekund. Jeg hoppet himmelhøyt i ren og skjær skrekk, før jeg igjen traff bakken. SMERTE IGJEN!!! VÆRRE! Det hogg til igjen! En smerte så fryktelig som jeg aldri tidligere har vært borti!

Minnene fra livet mitt foran foran meg, som i film. De gode gamle tider på Torød barneskole. Fester jeg har vært på. Bilder av familiemedlemmer. Venner. Kollegaer. Folk jeg er glad i. Det svartnet. Synsfeltet mitt smalnet. Venners ansikter ble erstattet av stjerner. Jeg har sett nok på Scrubs til å vite at jeg var i ferd med å besvime. At blodet var i ferd med å forlate hodet, for å forsyne andre viktige organer. Det er en av kroppens måter å overleve på. Prioritere det viktigste umiddelbart. Holde sin vert i live.

Da jeg kom til meg selv, lå jeg på asfalten. Fjeset mot bakken. Våt og kald. Foten banket. Hva i alle dager var det som hadde skjedd? Hvor lenge hadde jeg vært borte? Jeg stablet meg opp fra bakken, og tørket litt sikkel fra munnviken. Det var nesten som skum. Hadde jeg hatt en form for anfall? Hva i alle dager..?!

Fokuset flyttet seg tilbake til foten, der smerten dunket ut i nervesystemet. Var den brukket? Oppskåret? Ville den i det hele tatt være der, hvis jeg så ned?

Alt så bra ut ved første øyekast.. Bobs oppmuntrende ord om håp og kjærlighet var likevel langt unna.

Jeg rev av meg skoen, og tømte den på hodet. Ut falt et monster av en sten. Sylskarp og mangekantet. En jævel av en kreasjon. Hva slags ondskap er det som kan ha laget noe slikt? Dette må jo være satans magmafiserte avkom, tenkte jeg umiddelbart.

Jeg prøvde å legge vekt på foten. Det gikk. Ikke noe blod så vidt jeg kunne spore. Jeg krøllet tærne. Ingen rekasjon til å begynne med. Ikke andre gang. Tredje gang vibrerte det i en tå. Etter kort tid fulgte de andre tærne også etter. Ah… Jeg var heldigvis ikke blitt lam. Og etter situasjonen å dømme, samt hvor fort jeg tilsynelatende så ut til å komme meg, konkluderte jeg raskt med at amputasjon også ikke ville være nødvendig. At det til og med ville vært en overreaksjon.

De sier at blir du bitt av en slange, er det lurt å ta med slangen hjem, for å vise andre hva du har blitt bitt av. Det kan gi legene en bedre sjans til å finne rett motgift. Jeg bestemte meg for å ta med stenen hjem, for å ta en bedre titt på den. Etter endelig å ha kommet meg tilbake til huset, var det på tide å analysere drapsvåpenet, og finne ut hvordan det kunne ha kommet ned i skoene mine. 

Som du kan se er den ganske stor. Jeg kunne kjenne tyngdekraftet dra meg mot høyre, ettersom jeg la den i lomma. I dag er jeg faktisk litt støl i høyre lår, tror jeg.

Nei. Denne gangen var jeg heldig. Det var nære på. Fy fader. Nå blir det sko-shopping. Dette kan rett og slett ikke skje igjen.

“Don’t you know, it could be so sweet
Just look to the rainbow, you will see
Sun will shine ’til eternity
I’ve got so much love in my heart
No one can tear it apart
Yeah

Feel the love generation
Yeah, yeah, yeah
Feel the love generation
C’mon c’mon c’mon c’mon yeah”

 

Legg igjen en kommentar :)