At jeg skulle ta en utdanning har egentlig aldri vært et tema. Det har vært et spørsmål om hva, og når.

De siste to årene har vært en sammenhengende berg- og dalbane. Fra bloggeventyr og studier, til en nødvendig retrett hjem til Tønsberg. Noen dager har jeg hatt vinden i ryggen og solen i fjeset, mens andre dager har vært motvind og full storm. Hele suppa kokte vel sammen den dagen jeg valgte å kutte alle bånd til Oslo, Sats Elixia, og PT-jobben for å flytte hjem. Bo gratis og komme meg på bena igjen.

Da handlet det meste om å få seg en jobb med fast lønn. Flykte fra gjelds-spøkelset som hang over som en skygge døgnet rundt. Eller i det minste få litt avstand fra det. I ukene som fulgte, følte jeg meg som en pasient på rehabilitering. For hver dag kom kreftene tilbake, og overskuddet meldte seg. Søvnen ble bedre, og humøret deretter. Etter noen måneder kjentes alt bedre. Lettere. Kontroll på ting. Fortsatt langt igjen, men faen så deilig å se at ting sakte men sikkert begynte å løse seg. Ideer om egen bedrift, et liv på reisefot og tanken om å styre egen hverdag blomstret opp igjen. Bekkene av ideer begynte igjen å flyte fritt. I hodet myldret det med ideer og påskudd. Dagene ble gradvis lenger, og solen stod opp tidligere. Jeg satt en morgen, med en kaffe latte og nøt soloppgangen som fylte kjøkkenet. For første gang på halvannet år kjentes det som alt ville løse seg. Det ble noe poetisk over det hele.

Ideer som startet som frø, fikk vokse seg til planter. Det nærmet seg tiden for å høste.

Den harde realiteten

Men én ting slår stadig tilbake på meg. Både innenfra og utenfra. Jeg føler meg litt “lett”, i forhold til å kunne ordentlig bryte løs – og sette i gang.

Det mangler noe.

Jeg vil skape og lage, være kreativ og til nytte. Drømmen er jo å kunne drive noe selv, og skape verdi både for meg selv og andre. Kunne hjelpe andre å oppnå noe de ikke klarer på egenhånd. Kanskje kunne skape noe ingen andre kan, eller har tenkt på. Ideene er så mange at det nesten renner over.

I forbindelse med denne bloggen har jeg lært så vanvittig mye. Alt i fra å skulle skape noe nytt hele tiden til å lage nettsider, redigere bilder, finne stoff, skrive tekster, spre innhold på sosiale medier, og skape kontakter. Nettverk. De fleste for gøy, men noen har det jo faktisk blitt lønnsom business av også. Det er nettopp det jeg vil drive med. Skape! Underholde! Nettverke.

Les mer om nettopp dette her: “Hvorfor alle burde blogge

Det er ikke kødd om jeg sier at jeg til sammen har brukt 4 timer i snitt, pr dag, de siste 18 månedene på YouTube. Tutorials på alt mellom himmel og jord. Jeg har lært Photoshop, Lightroom, Premier Pro og After Effects. Jeg har lært meg å håndtere et Olympus Pen E-pl7 kompaktkamera som om det var min egen oppfinnelse. Nå er det Canon 80D som står for tur. Utallige videoer om videoproduksjon, lyssetting, utstyr og historiefortelling er konsumert. Jeg har sikkert sett 100 timer med tutorials bare på forskjell mellom objektiver, og hvordan de skaper forskjellige stemninger. Jeg tør å driste meg frempå med følgende påstand; Jeg tror ikke en student ville sittet igjen med spesielt mye mer kunnskap om disse emnene etter en bachelor, enn jeg har via Youtube på halvparten av tiden. Læringen er presis, effektiv og etter ønske og behov.

Fremtidens kamera – Canon M5!

Men…

… foreløpig er det ingen som kommer til å ansette meg på grunnlag av det. Jeg mangler for mye. Bakgrunnsfakta, historie, praksis. En helhet. Et bevis på at jeg mestrer de forskjellige elementene.

Et studie vil kunne åpne dører, både via nettverk og kompetanse, som jeg vil bruke en liten evighet på å kunne skaffe selv.

En hard runde med meg selv

Jeg vil mye. Og jeg vil det med en gang. Venting er noe jeg er dårlig på. Men det siste halvåret har bært preg av å ta litt andre valg. Trygge valg. Valg som leder til noe som er helt sikkert. Det har handlet om å la impulsene ligge litt. Det er kanskje ikke den dummeste ideen i verden å fortsette å ta noen gode valg fremover også. Gi meg selv de beste forutsetningene for å lykkes også videre. Og på den veien, finnes det noen helt spesielle muligheter til å gjøre mine egne greier.

Og en av de kommer dere til å få høre svært mye mer om fremover. Jeg vil i løpet av sommeren presentere et prosjekt for dere – som er helt nytt. Så vidt jeg vet er det aldri før gjort. Hvert fall ikke i Norge. Da kommer jeg til å be deg om hjelp. Til å dele. Til å formidle til alle du kjenner. Da håper jeg du stiller opp. Men i tospann med denne ideen blir det et studieløp.

Og det er ingen tvil om at jeg må forfølge lidenskapen for det kreative også der. Design. Video. Bilder. Foto. Tekst. Akkurat hvilket studie det blir, gjenstår å se. 10 søknader er sendt. Èn er allerede godkjent. De andre får jeg svar på i juli.

Shit – VinglePetter lever. Vi får vel bare vente og se da! I mellomtiden får jeg före deg med bilder og blogginnlegg! =)

Sjekk ut INSTAGRAM´en min da vel, om du vil se flere bilder 🙂

Legg igjen en kommentar :)